En påskehistorie

06-04-2012
Året er 1990, datoen er 12. april og det er skjærtorsdag. Dengang som nå er Klosterskogen i fokus med påsketrav. Jeg og fire kmerater er på vei med starthest i en henger som ikke står i stil med bilen. Sola skinner fra en blå himmel, og i en stor flott ny amerikansk Van (husker ikke merket) er det kun meg og sjaføren som går gjennom en evt. promillekontroll. Jeg er kusk på den håpefulle i hengeren og må vente med å ta del i påskefeiringen. For feiring ble det.....

...men ikke på grunn av prestasjonen til hest eller kusk. Kingevar ble disket for galopp, uten at noen av andelseierene av den grunn mistet lysten på påskefeiringa. De leskende dråper rant lett ned i vårsola blandt travglade venner på påskebanen, og en lystig gjeng satte kursen mot hjembygda i en lekker amerikansk Van, nå med kun en promillefri person.
Hjemme hadde jeg fått besøk av svigerinne og svoger, som jeg og Marit (kona mi) og ungene skulle reise på hyttetur til Geilo med dagen etter.
De andre gutta i andelslaget var ungkarer og skulle fortsette festen et annet i bygda. Dit hadde selvfølgelig også jeg utrolig lyst til å dra, og etter en høflig hanvendelse til min kjære kone, ble tillatelse gitt. Svoger'n ville også gjerne bli med, og ble med. Men, for det var et men, vi skulle være hjemme til kl. 02 med tanke på turen til Geilo dagen etter. Jo,jo, selvfølgelig, vi skulle da bare ta et par og prate litt. Vi pratet og vi tok et par, et dobbelt par, og nok et par. Da var det et lyst hode som plutselig sa; "Gutta, det er trav i morra også, i Karlstad". Så la han til; " og Schwaben har starthest der". Schwaben var kusken og helten til gutta i andelslaget. Mannen bak Vinning Tora, Vinningblesen, Myllarbron og en rekke andre gode travere. Sløret i blikket, og ennå mer sløret i den delen av hjernen som tar beslutningene, var det nå plutselig ikke kl. 02 og Geilo som hadde fokus lenger, men Færjestad Travbane, Karlstad, Vidar Schwabe og Kindy Lloyd. Vi hadde edru sjafør og vi hadde en alldeles nydelig amerikans Van. Vi var på vei. Veien førte oss først til "Baronen og Baronessen" i Stortingsgta i Oslo. Der var det oppe til langt på natt, og svoger hadde gode kontakter med Rune Johansson som drev stedet. Køen utenfor var lenger enn lang, men vi ble geleidet forbi og rett inn. Det er det siste jeg husker......før jeg våknet bak i en alldeles nydelig amerikansk Van, tittet ut av vinduet, og så et skilt hvor det stod "Turistinformasjon Karlstad". Da slo elektronikken inn igjen, og jeg tenkte..GEILO. Svogern snorka ved siden av, så jeg hadde jo en viss trøst i han, men nå var gode råd dyre. Fra en tlf kiosk ringte jeg hjem (ingen mobil på meg dengang), jeg kunne like godt hoppe i det. "Martin, hva i all verden er det som skjer" hørte jeg i den andre enden. Ja, det var det da, hva skjer eller hva har skjedd! "Jo nå skal du høre her...", jeg prøvde etter alle kunstens regler å forklare. Det var ingen enkel oppgave, eller retter sagt, det var en helt umulig oppgave. "Kom dere hjem med en eneste gang, det får da være grenser". Joda, jeg skjønte, og svogern skjønte, at grensa kanskje var nådd. "Vi kommer så fort vi kan, men gutta vil gjerne se V5-løpa først". Da sa det klikk, og samtalen var over. Jeg svetta, og svogern svetta. Schwaben fikk premie på Kindy Lloyd, vi heian fram, så noe godt kom det ut av det. Vi tok fatt på hjemturen. Det er velunødvendig å si at jeg grua meg til hjemkomsten. Jeg så ikke akkurat for meg velkomstdrink og kanapeer i entreen. Imidlertid fikk jeg en god ide, jeg kan være kreativ til tider, særlig når jeg er presset. Jeg ringte til bestekompisen min, sa når omtrent jeg var hjemme, og spurte om ikke han og kona kunne ta seg en tur på besøk til oss, slik at de var der når jeg kom hjem. De var omgangsvenne av oss. Tanken var da at Marit ikke kunne fyre av all eder og galle med gjester i huset. Det funket, undskyldninger og forklaringer ble servert, og selvom de ikke ble godtatt, så myknet det opp den litt anstrengte atmosfæren. Bilen ble lastet, og kl 22.00 langfredag kveld, svingte vi ut av gårdsplassen i Vikersund på vei til en påskefeiring jeg aldri glemmer. Det sørger kona for.